Deep River — elven som skiller, og landet på den andre siden

«Deep River» hører til den samme arven som «Go Down, Moses»: sanger som ble til blant slavebundne afroamerikanere i USA på 1800-tallet. Der «Go Down, Moses» krever, lengter «Deep River». Den er stille, bred og langsom, og den ser mot noe som ligger på den andre siden av vannet.

Jordan

«Deep river, my home is over Jordan.» Elven er Jordan, den israelittene måtte krysse for å komme inn i det lovede landet etter ørkenvandringen. I kristen sangtradisjon er den samme elven blitt et bilde på døden: å gå over Jordan er å komme hjem til Gud.

For dem som først sang den, hadde bildet mer enn ett lag. Himmelen og hvilen hos Gud var det ene. Men en elv som skilte trelldom fra frihet, var også høyst konkret i deres verden — nordover, over Ohio, lå stater der slaveriet ikke gjaldt. Hvor bevisst denne dobbeltheten var i hvert enkelt tilfelle, vet vi ikke; at bildespråket bar begge deler, er derimot klart.

Andre del av sangen ser fram mot «that gospel feast, that promised land where all is peace» — et festmåltid, ikke bare en hvile. Det er en fremtid der ingen lenger blir eid.

Nedtegnelsene

Sangen ble skrevet ned og gitt ut fra 1870-årene, blant annet i utgivelsene knyttet til Fisk Jubilee Singers, og siden i Hamptons samling Religious Folk-Songs of the Negro (1918). Det er disse eldre, tradisjonelle nedtegnelsene arrangementene her bygger på.

Det finnes også en kjent konsertversjon fra 1910-årene ved Harry T. Burleigh, som gjorde «Deep River» til et fast innslag i klassiske sangprogrammer. Den er et selvstendig, yngre arbeid og ligger utenfor det vi bruker her — melodien du finner i biblioteket, følger den eldre folkeformen.

Å synge den

Sangen tåler dårlig hastverk. Den bygger på en lang, bærende linje som skal få tid, og den vinner på å synges i flerstemt fellesskap. Å synge den er å låne ordene til mennesker som holdt fast ved at det finnes et hjem — også når ingenting i deres eget liv tydet på det.