Go Down, Moses — «la mitt folk fare»

«Go Down, Moses» ble sunget av mennesker som var holdt som slaver i USA. Det er verdt å si rett ut før noe annet: dette er ikke en gammel folkevise med et fromt anstrøk, men et vitnesbyrd fra mennesker som ble eid av andre mennesker.

Israel i Egypt

Teksten går rett inn i 2. Mosebok. Gud sender Moses til farao med beskjeden i 2. Mos 5,1: «La mitt folk fare.» Sangen gjentar den setningen igjen og igjen — «Tell old Pharaoh: let my people go» — og lar første vers si hvem det handler om: «When Israel was in Egypt's land, oppressed so hard they could not stand.»

For dem som sang den, var dette ikke en fortelling om noen andre for lenge siden. Israel var dem selv. Egypt var Sørstatene. Farao var slaveeieren. Sangen sier at Gud allerede én gang har stilt seg på de undertryktes side og krevd dem fri — og at han er den samme.

Det gjør sangen påfallende uredd. Den ber ikke om medlidenhet og den ber ikke om tålmodighet. Den framfører et krav, og den legger kravet i Guds egen munn.

Nedtegnelsen

Sangen er blant de aller tidligst nedskrevne spirituals. Den ble notert ned i 1861–62 blant mennesker som hadde flyktet til Fort Monroe i Virginia, og trykt som noter i 1862 — den første afroamerikanske spiritual som kom ut på den måten. Fem år senere sto den i samlingen Slave Songs of the United States (1867). Fra 1870-tallet bar Fisk Jubilee Singers den ut i verden.

Melodien er modal og i moll, bygd på kall og svar: en forsanger fører, forsamlingen svarer med «let my people go». Den formen er i seg selv en del av innholdet — dette er en sang som krever et fellesskap for å kunne synges.

I dag

Sangen sto siden sentralt i borgerrettsbevegelsen, og Harriet Tubman, som ledet mennesker ut av slaveriet, ble kalt «Moses». Å synge den er å låne ord fra mennesker som holdt fast ved at Gud ser undertrykkelse og ikke lar den bli stående. Det fortjener å bli sunget med det i minne.