Nå takker alle Gud — takkesalmen fra pestens by

Få salmer har en mørkere bakgrunn enn denne lyse takkesalmen. Martin Rinkart (1586–1649) var prest i den lille byen Eilenburg i Sachsen gjennom hele trettiårskrigen. Byen var omgitt av murer, og dit strømmet flyktninger — og med dem hungersnød og pest. I det verste året, 1637, var Rinkart til slutt den eneste presten igjen i byen. Han skal ha forrettet i tusenvis av begravelser det året, i perioder titalls om dagen. En av dem han begravde, var hans egen kone.

En bordbønn til barna

Midt i dette skrev Rinkart «Nun danket alle Gott». Etter gammel tradisjon var den først ment som bordbønn for hans egne barn — en enkel takk før maten, bygd over ordene i Siraks bok 50: «Og nå, takk alle Gud, han som gjør store ting over hele jorden.» De to første strofene er ren takk; den tredje er en lovprisning av Faderen, Sønnen og Ånden. At en mann som sto midt i pest, krig og sorg, lærte barna sine å begynne med takk, er selve salmens preken.

«Det tyske Te Deum»

Melodien kom fra vennen Johann Crüger (1598–1662), kantor i Berlin, som trykte salmen i sin store samling Praxis pietatis melica (1647). Sammen ble tekst og tone raskt hele det lutherske Tysklands takkesang — den kalles gjerne «det tyske Te Deum». Tradisjonen forteller at den ble sunget ved takkegudstjenestene etter Westfalerfreden i 1648, da krigen endelig var over; siden har den fulgt fredsslutninger, jubileer og høsttakkefester. Til Norden kom den tidlig via danske og norske salmebøker, og «Nå takker alle Gud» står fortsatt der menigheten trenger å samle takken i én sang.

Hvorfor den lever videre

Salmen later ikke som om livet er lett — Rinkart visste bedre enn de fleste hva mennesker kan miste. Men den holder fast på at takken kommer først, «med hjerte, munn og hender»: hele mennesket, ikke bare ordene. Melodiens rolige, oppadgående åpning bærer nettopp det — en takk som reiser seg.