Nearer, My God, to Thee — Jakobs stige, og en fortelling om Titanic

«Nearer, My God, to Thee» ble skrevet av engelske Sarah Flower Adams (1805–1848) og trykt i samlingen Hymns and Anthems i 1841. Adams hørte hjemme i et frisinnet, unitarisk menighetsmiljø i London, og skrev teksten på oppdrag fra sin prest, som manglet en salme til en preken han skulle holde. Søsteren Eliza Flower, som var komponist, satte den første melodien.

Steinen som ble en pute

Salmen er en gjendiktning av 1. Mosebok 28. Jakob er på flukt fra broren sin, kommer til et øde sted når solen går ned, legger en stein under hodet og sovner. I drømmen ser han en stige som når fra jorden til himmelen, med Guds engler som går opp og ned, og han våkner med ordene: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke.»

Adams følger fortellingen tett: «Though like the wanderer, the sun gone down, darkness be over me, my rest a stone.» Det er en salme for det stedet der ingenting er som det skal, og der nærheten til Gud likevel viser seg å være der. Merk hva den ikke ber om. Den ber ikke om at mørket skal ta slutt, men om å komme nærmere — også gjennom mørket, «e'en though it be a cross that raiseth me».

Melodien BETHANY

I Amerika synges salmen nesten alltid til Lowell Masons melodi BETHANY, skrevet i 1856 og trykt i The Sabbath Hymn and Tune Book (1859). I Storbritannia er andre toner like vanlige, blant dem HORBURY av John Bacchus Dykes. Ulike melodier er en av grunnene til at fortellingene om salmen spriker.

Titanic

Salmen er blitt uløselig knyttet til Titanics forlis i april 1912: den mest utbredte fortellingen sier at skipets orkester spilte den mens skipet sank. Overlevende ga imidlertid ulike forklaringer, og andre samtidige beretninger nevner et helt annet stykke. Hva som faktisk lød den natten, lar seg ikke avgjøre.

Salmen var uansett allerede kjent for å følge mennesker inn i døden — den ble blant annet spilt ved president William McKinleys begravelse i 1901, etter at han skal ha sitert den på dødsleiet. At den siden fikk Titanic-historien på seg, sier mest om hva mennesker har ønsket skulle bli sunget når alt annet gir etter.