Vår Gud han er så fast en borg — Luthers Salme 46

«Ein feste Burg ist unser Gott» er den mest kjente salmen Martin Luther skrev, og den eneste av dem der han både diktet teksten og laget melodien. Den regnes gjerne som reformasjonens kampsang.

Salme 46

Grunnlaget er Salme 46: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.» Luther gjendikter den ikke ordrett, men skriver den om til sitt eget århundre. Borgen i første linje er ikke et bilde han fant på; middelalderens mennesker visste konkret hva en borg var — stedet man flyktet til når det brant utenfor murene.

Salmen er blitt kalt en kampsang, og den har et krigersk billedspråk. Men det er verdt å legge merke til hvem som slåss. Andre strofe sier rett ut at «vår egen makt er intet verd» — mennesket taper hvis det står alene. Det er ikke en sang om reformatorenes styrke, men om at styrken ligger et annet sted. Tredje strofe tør derfor si at om verden var full av djevler, skulle vi likevel ikke frykte.

Siste strofe er den mest radikale: de kan ta gods, ære, liv og familie, og likevel har de ikke vunnet noe. Luther skriver dette som en mann som selv var lyst fredløs.

Datering og kilder

Nøyaktig når salmen ble til, vet vi ikke. Den eldste trykte utgaven vi har bevart, står i Klugs Geistliche Lieder (Wittenberg 1533); et eldre trykk fra rundt 1529 er kjent, men ikke bevart. De vanlige historiene om at den ble skrevet til en bestemt riksdag, er ikke belagt.

Heinrich Heine kalte den senere «reformasjonens Marseillaise» — et treffende, men også farlig ord, som har fristet ettertiden til å bruke salmen mer nasjonalt enn Luther skrev den.

To melodiformer

Luthers egen melodi var rytmisk livlig, med synkoper og ujevne notelengder. På 1600- og 1700-tallet ble den jevnet ut til like lange toner — den brede, tunge koralformen de fleste norske menigheter kjenner. Begge former brukes i dag. Den norske teksten står i Landstads salmebok-tradisjon.